Dette er en av mine favorittplasser, og ligger faktisk bare en 10 minutters kjøretur hjemmefra. Når man tar bilder her peker man kameraet mot en nord-vestlig retning, noe som kan være perfekt når det er solnedgang på sommeren. Men, nå var det midt på vinteren og det kunne blitt en bomtur.
Jeg hadde vært tidlig oppe, lenge før soloppgang. Jeg hadde vært her mange ganger før, jeg visste himmelretningen og burde vite bedre, men jeg bommet helt.
En utrolig vakker soloppgang, men …
Jeg kunne se en utrolig vakker soloppgang bak ryggen min, himmelen sto i fyr og flamme. Min kone ringte meg også å sa han hun håpte jeg fikk med meg den utrolige flotte soloppgangen. Det gjorde jeg, men bak trær, lyktestolper og hustak.
Jeg var i ferd med å pakke sammen og dra hjem. Denne turen hadde vært en fiasko.
Men i det jeg begynner å pakke sammen ser jeg himmelen begynner å få en rosa farge. Lyset fra soloppgangen går under skylagetover meg og fargene treffer skyene lengst fra meg. Jeg kan se at fargene blir sterkere og sterkere, og i det jeg setter opp stativet på nytt, flyr en havørn like over hode på meg og sier «æda bæda» til både meg og det nedpakkede kameraet.
Nå får jeg det plutselig travelt. Jeg skal prøve alle komposisjoner jeg har funnet før dette lyset forsvinner. Jeg starter med en «bankers». Steinene med et tynt lag rimfrost som leder deg ut i vannet og inn i bildet. Så prøver jeg noen andre komposisjoner men finner ikke helt ut av det. Jeg flytter meg litt til høyre og skyter bildet som er hovedbilde i artikkelen. Da er himmelen som mest rosa og etter dette dabber fargene av. Det skjer veldig kjapt, og plutselig treffer de første oransje solstrålene fjellet i bakgrunnen. Da er det meste over egentlig, og turen føltes overhode ikke som en fiasko i det hele tatt.
«I fotosammenheng er det mange ganger når du tror det er over, at alt egentlig begynner»
